Bruskork.net

Begge armene mine er fulle av myggstikk, klærne er fulle av hundedrit og det som verre er, jeg har mangedoblet matinntaket mitt, drikker usannsynlig store mengder o’boy, dusjer i kaldt vann og sover ekstremt lite. Jeg tror aldri jeg har følt meg så levende i disse seks dagene jeg har vært her.

Arbeidsdagene mine begynner mellom 8 og 9, og slutter mellom 23 og 24. Nå er det høysesong for hundepensjonatene, og her på Tunge er det rundt 80 hunder. Det er utrolg mye å gjøre. Kenneler skal vaskes, bæsj skal plukkes opp, hunder skal slippes ut og inn, hunder skal trenes og mosjoneres, kunder skal behandles, telefoner skal tas, alt skal være rent og ryddig, store mengder fôr skal inn i bikkjedyrene og ditto bæsj kommer ut igjen, gjerne som diaré langt oppetter kennelveggene en gang i blant, skitne og stressa hunder som skal dra neste dag skal stelles og bades, og i tillegg er kjøkkenet på pensjonatet i ferd med å pusses opp. Hundebjeff høres døgnet rundt - holder den ene bikkja kjeft begynner den andre, og drar den ene gneldrebikkja tilbake til hjemmet sitt kommer en ny like etter. I tillegg er de aller fleste hundene her store og sterke beist som har blitt usedvanlig bra opplært til å dra i båndet, og jeg som er vant til en liten filledukke av en sofahund bruker hver eneste muskel i armene og beina for å holde dem i sjakk når de skal flyttes mellom båsene, bades eller luftes. Tidligere har jeg vært skeptisk til strupebånd, men nå merker jeg hvor nødvendig det faktisk er på store og sterke hunder som i tillegg til å prøve å løpe ut i skogen med meg, klarer å vri seg ut av halsbåndet sitt.

Kaizer stortrives. Det tok et par dager før han slo seg til ro. Han er jo ikke akkurat vant til å komme til et nytt sted hvor det skjer noe hele tiden, folk kommer og går uten at han nødvendigvis får rundslikke dem, hunder er dominante og sjefete med ham, og i tillegg kommer all denne bjeffingen da… Men nå er han glad og rolig, selv om han ikke våger seg inn i kennelen, det er litt for skummelt for små tibbetasser, synes han. Dette er i alle fall kjempebra miljøtrening for ham, og selv om han får lite tur og trening for tiden i forhold til det han er vant med, får han massevis av fysisk og psykisk stimuli på grunn av alt som skjer ellers her, og han sover like dypt hver natt, nesten dypere enn vanlig. Jeg er så glad han trives og er trygg her, siden det var mye på grunn av han og hans selvutvikling at jeg ville jobbe her i sommer. Det er nå jeg får igjen for at han går bra sammen med alle hunder som liker ham, og at han har så bra hundespråk. Og alt blir jo mye bedre av at han får være her i et travelt hundemiljø.

Jeg får også mange utfordringer av å være her. Det aller verste er å måtte ta telefonen når kunder ringer. De fleste gangene slipper jeg fordi andre er i nærheten, men noen ganger må jeg bare trekke pusten, trykke på den grønne knappen og si “Tunge hundepensjonat” med min blideste stemme. Det krever mye tålmodighet, spesielt siden jeg må snakke veldig sakte og tydelig for at forvirra østlendinger skal forstå dialekten min. I tillegg må jeg jo gjøre så godt jeg kan for å være på bølgelengde med de andre som jobber her, og jeg er jo så sær sosialt at jeg må anstrenge meg veldig for å ikke bare gjemme meg under sofaen og holde kjeft samme hva.

Å jobbe her er ganske følelsesladet også. Jeg klarer ikke å la være av å bli trist på hunden og eierens vegne når de skal skilles for noen dager eller uker, eller å bli rørt og glad når gjensynsdagen endelig har kommet og alle sammen er i ekstase. Noen av omplasseringshundene vi har her har også fått nye hjem siden jeg kom, og det er selvfølgelig veldig hyggelig.

Jeg skal sannsynligvis hjem fredag den 4. juli, og da skal jeg være hjemme alene en uke mens de andre er i Sverige. Den 18. juli reiser jeg kanskje på hyttetur til Kristiansand. Kanskje skal jeg tilbake på Tunge etter det, kanskje ikke. Men én ting er sikkert; denne sommeren kommer jeg til å huske til jeg dør, og jeg er kjempeglad for at jeg får jobbe her.