K og M skal ut og røyke.
Kaizer har, etter snaue to uker hjemmefra, glemt all trappeskikk, og følger etter dem ned.
M sier at de kan ta ham med ut.
K og M kommer inn igjen.
Jeg merker at Kaizer er borte.
Det føles sinnssykt merkelig å gå uten sko inne.
Å ikke høre bjeffing hele tiden er også noe jeg må venne meg til igjen.
Kaizer er så utslitt at han lå strekk ut på gulvet i over en halvtime mens jeg børstet pelsen.
Ah.
Begge armene mine er fulle av myggstikk, klærne er fulle av hundedrit og det som verre er, jeg har mangedoblet matinntaket mitt, drikker usannsynlig store mengder o’boy, dusjer i kaldt vann og sover ekstremt lite. Jeg tror aldri jeg har følt meg så levende i disse seks dagene jeg har vært her. [Les mer]
Beatles: jeg dør av sult
dodraugen: bevis det
dodraugen: spis armen din
dodraugen: alle som dør av sult spiser armen sin
Beatles: vil du ha bildebevis?
dodraugen: ja, i laminert a4-format
Beatles: da får jeg gjøre det
Hvem er hvem tror dere?
For et teit spørsmål. Spør du 100 personer får du 100 forskjellige svar. Ca.
Men Kaizer er til og med søt når han må på do. Slå den, du.
Han setter seg på dørkarmen med sitt tristeste valpeblikk, og når jeg spør “Må du på do?” skakker han på hodet så ørebehenget flagrer, og får et enda tristere valpeblikk. Så jeg legger pc-en fra meg og setter meg opp, og da kommer han styrtende for å hjelpe til. “Finner du veien til døra? Jeg skal vise deg veien, jeg. Jeg trenger ikke ha bånd på meg altså, jeg kan bare ta en liten tur i nabolaget mens jeg først er ute, så roper du når du har funnet noe godt til meg, ok?” Men klok av skade - bokstavelig talt, jeg trynte og fikk skrubbsår på hånda og kneet en gang jeg skulle fange ham etter at han hadde stukket av da han “bare” skulle på do, tibber er søte hunder - finner jeg fram det fem meter lange fleksikobbelet mitt. “Jaja, hvis du sier det, så,” sier Kaizer og stiller seg på to med forbeina på lårene mine så jeg skal kunne feste kobbelet uten å bøye meg helt ned på bakken. Det er selvlært altså, kors på halsen. Så straks kobbelet er festet løper han bort til døra (Jeg har dør rett fra soverommet og ut i hagen. Alle valpeeiere burde ha en sånn dør, gjerne hundeeiere også selvfølgelig.), jeg åpner døra og han løper ut. Så tømmer han blæra mens jeg står i døra og strekker meg så lang jeg er og prøver å ikke bli våt av regnet. Etterpå kommer han galopperende inn med logrende hale, klar for en koserunde.
Hvor søt er du når du må på do?
Alle sier jeg må slutte å tenke så mye. At jeg må tenke på noe positivt i stedet. Så nå skal jeg sette meg ned (les: fortsette å sitte nede, noe jeg har gjort en god stund nå), og skrive ned det jeg er flink til. Sånn får man jo en bedre selvfølelse av. Eller gjør man det?
Jeg er flink til…
- å spille Guitar Hero. Sier noen i alle fall. At jeg har ordentlig gitar også, men ikke har orket å prøve å lære meg å spille på den skikkelig ennå, snakker vi ikke høyt om…
- å legge merke til andres stygge blikk. Jeg tror jeg har en slags sensor for stygge blikk for de stygge blikkene folk sender til hverandre. Så smiler de søtt når de blir oppdaget. Koz.
- å brune kjøttdeig. Jeg er en ordentlig reser på det. (Eneste typen matlaging jeg kan.)
- å oppføre meg som jeg er full uten å ha en eneste dråpe alkohol i kroppen. Hvordan det ville gått om jeg faktisk hadde en dråpe alkohol i kroppen vet jeg ikke. Jeg drikker ikke…
- å holde kjeft. Veldig nyttig i noen situasjoner, men som regel bare plagsomt.
- å finne en negativ side ved absolutt alt i hele verden. Jeg utfordrer deg: si noe du synes er positivt, og jeg lover deg at jeg kan dynke det i negativitet og pessimisme.
- å kjede meg. Kan sitte og kjede meg i timevis uten at det bryr meg. Det er en av taktikkene jeg bruker for å overleve skolen. Jeg bare kobler ut hjernen, og kjeder meg.
- å skrive punktene i denne teksten sånn at de når nesten helt bort til kanten. Det er en sånn supersær perfeksjonistgreie jeg har hatt i årevis. Det er uhelbredelig. Tror jeg.
- å tromme med fingrene i takt med musikken. Å slutte med det er litt verre.
- å se noe morsomt i ting som overhodet ikke er morsomt. Og det var nok om det…
- å analysere fotballkamper. Nei, ikke selve kampen, dummen. Filmingen. Som oftest må kamerasjefen (kaller’n det, vi) filme et stort område av banen for å filme ballen, og med én gang ballen står noenlunde stille zoomer de inn på en mer eller mindre tilfeldig fotballspiller.
- å drite meg ut i enhver situasjon. Det skal ingenting til, så finner jeg på et eller annet.
- å holde på hemmeligheter. Jeg sier jo så lite likevel.
- å skrive teite lister.
Føler jeg meg bedre nå? Neh.
Jeg kunne ha skrevet hvordan jeg føler meg. Jeg kunne ha skrevet hvordan det går. Jeg kunne ha fortalt hvordan ting egentlig er for tiden. Uten å lyve eller pynte på noe. Jeg kunne skrevet alt sammen og fått det ut av hodet mitt, for i hodet er det trangt nå.
I stedet går jeg ut og dreper noen snegler, og utsetter skrivingen til jeg blir morsom igjen.
Det regner. Og det regner. Og det regner. Nevnte jeg at det regner? For det gjør det. Det regner. Store dråper som hopper ned fra skyene og ned på jorda til hvor enn tyngdekraften måtte bringe dem. Et hustak, en blomst, ei takrenne, en hund, en dam, eller aller helst på en 17 år gammel jente som trasker bortover fortauet med regnklær og joggesko. Visste du at regnbukser blir ubrukelige når man bruker joggesko? Det er helt sant. Man blir våt til knærne uansett. Regndråpene som du trodde var så harmløse og uskyldige sniker seg inn i skoen, kryper opp langs leggen og setter seg på dongeribuksa som klegger. Og der blir de gjerne i flere timer om de får muligheten, mens de prater om skyer og og paraplyer og takrenner og alt som har med regn å gjøre, mens de sakte men sikkert blir til oksygen og flyr avsted som et friskt pust blant eksos, parfyme og svettelukt.
Genial start på sommerferien. Dette lover virkelig bra.
Håret er fett, rommet er rotete, været er grått og vått, bikkja maser, magen rumler men kjøkkenet er tomt for fristende Ainamat, jeg har mer å gjøre enn jeg har lyst til, og når jeg vrenger på meg buksa for å løpe opp trappa og tømme blæra, kjenner jeg at en viss hund har slikket på et visst sted på buksa i løpet av natta.
Noen dager burde være frivillige å delta i.
Jeg lo høyt da jeg så gjennom bildene jeg tok i dag, og fant dette:
Beste ansiktsuttrykket i verden. “Hva er det med deg og det dumme kameraet?”