Bruskork.net

O vene vakre cd-er

Altså.

Jeg kan, med litt motvilje, forstå motstanderne av platebransjen. De som er imot å kommersialisere musikk, gå en omvei med flate frisbeer inni plastikk som hos mange samler støv i cd-stativet fordi alle legger inn musikken på pc-en og mp3-spilleren i stedet for å kjøre old school og putte den i en cd-spiller, begrense den musikalske friheten osv.

Men sånn bortsett fra det…

Du som sitter med krummet rygg i en gammel stressless og glor inn i dataskjermen mens en sang laster 10 og 20 og 30 og 90%, en sang som har feil i skrivemåten av artistens eller bandets navn, som er gruppert inn i noe helt annet enn det det egentlig er, som etter ti endeløse minutter viser seg å være noe helt annet enn det du ville ha, går glipp av noe.

Du går glipp av å vandre langs de møre, saftige og fristende diskene på Platekompaniet mens du leter etter et navn du kjenner, eller kanskje du ikke kjenner i det hele tatt, bla i de fine, gylne plastboksene med et cover som grafiske designere har brukt tid og kreativitet på, et hefte med sangtekster, bilder og kanskje til og med bandbiografi, og cd-en som den hyggelige, musikkelskende jenta eller gutten i kassen gir deg når du betaler.

Du går glipp av å putte cd-en inn i en discman, et stereoanlegg, en pc, en dvd-spiller eller hva som helst, finne fram hefte og forsvinne inn i musikkverden med øyne og ører.

Du går glipp av å sette cd-en inn i den dyrebare samlingen din som er din og bare din.

Tenk å gå glipp alt dette.

Bare dét er grunn nok for meg til å fortsette å kjøpe cd-er.

Å laste ned musikken på nettet i stedet er utrolig harry i sammenligning. Synes jeg.

Hundeeierskolen: En gåte

Hvordan vet du at en hund har vært og stjelt kattemat?

Han kommer luntende sekundet etter at du begynner å lure på hvor han har blitt av, slikker seg rundt munnen og raper tilfreds, før han går og tigger grillpølser.

Mer blabla

For en sommerferie. Bare noen få dager før skoleavslutningen var jeg bombesikker på at dette kom til å bli den kjedeligste sommerferien i historien. Det var en fantastisk morsom engelsktime da alle måtte si hva de skulle gjøre i sommer, og jeg ikke hadde noenting å stille opp med. Så hadde jeg plutselig fått jobb på Tunge, så skulle jeg plutselig til Sverige, så skulle jeg litt mindre plutselig til Kristiansand, så skulle jeg plutselig på Iron Maiden-konsert i Oslo, og nå er jeg hos moren min og bare venter på hva som kommer nå.

I Kristiansand bodde vi på en “hytte” litt utenfor Kristiansand. “Hytte” fordi det hadde tre etasjer, fem-seks soverom, to bad, kjøkken, stue, veranda, altan og stor bakgård med steingrill. I tillegg var det en fem minutters gåtur til sjøen, og vi hadde med en båt som vi var ute med nesten hver dag. Kaizer var overranskende flink på båten, han satt og speidet avslappet utover havet, også la han seg rett ned på gulvet og snorket når han ble trøtt. Vi var på et par restauranter også, Rio Pizza og Egon, og på egen hadde de en helt utrolig stor banansplit. Jeg hadde nettopp spist en hamburger og pomfri og forventet en liten iskule med banan og sjokoladesaus rundt, også kom servitøren med en diger tallerken med en banan, tre iskuler av forskjellig sort, sjokoladesaus på den ene siden og jordbærsaus på den andre, og to kjekspinner på toppen. Også gikk brannalarmen, men det gjorde ikke så mye. På Rio var servicen elendig, men pizzaen var god.

Oi, det ble et langt avsnitt. Uansett. Kaizer har fått seg flytevest også. Jeg var ikke med da de kjøpte den, men selgeren sa visstnok at en kunde hadde kommet til ham og sagt at en gang de ikke hadde flytevest på hunden sin da de var ute i båt, falt den over bord og sank rett til bunns. Jeg synes det høres veldig rart ut at et så svømmekapabelt dyr som en hund kan synke rett til bunns sånn uten videre, men jeg tar ikke sjansen. Han har fått noen leker også, og en blinketing som skal henge i halsbåndet når det er mørkt.

Også har jeg løst MASSE kryssord. Jeg har fått helt dilla. Moren min kaller meg kryssordfantomet. Men når man er uten nett ei hel uke må man være kreativ.

I går var jeg på Iron Maiden-konserten i Oslo. Det var langt å kjøre, over fire timer, og i tillegg var det uutholdelig varmt de første timene. Men oppvarmingsbandene var dårlige uansett, så det gjorde ikke så veldig mye at det var for varmt til å stå midt på gulvet der det “skjedde”. Da Iron Maiden kom var nesten hele gulvet skyggelagt, så da fikk jeg ståplass med god utsikt til scenen. Maiden var utrolig gøy. Sceneshowet var helt genialt, med fire-fem meter høye monstre av type hudløs mann, djevel og mumie, og røyk, flammer, fyrverkeri, lys og kostymer, og plutselig kom en flokk fans løpende inn og hoppet opp og ned. I tillegg sto vokalisten og bablet i vei om alt mulig. Først var det måker. Deretter snakket han om kraner, drikking, god oppførsel, religion og hjerner, hvor fint det var å være i Iron Maiden, og at Oslo måtte få seg en større stadion til alle fansene deres.

Mens jeg var på konsert var Kaizer igjen på hytta med de andre. Det hadde visst gått veldig bra. De hadde gått tur, vært ute med båten og på besøk hos noen, og Kaizer hadde oppført seg kjempebra. Jeg kom hjem litt før fire om natta, og da var det en trøtt, men glad Kaizer som møtte meg. Da gikk vi og la oss og sov noen få timer før vi måtte opp igjen og vaske og rydde hytta før vi dro i ett-tiden. Trøtt? Jeg? Neppe.

Næh! Har du lest helt hit? Da slipper du å lese lenger. Vi skal snart grille for tredje gang denne uka. Nå ripper jeg de nye cd-ene jeg kjøpte superbillig på Sørlandssenteret.

For en sommerferie.

Blabla

Jeg er hos moren min. Mor har tre katter. Samtlige hater Kaizer. Kaizer elsker dem, selvfølgelig. Hvem er det egentlig han ikke elsker? Ingen, tror jeg.

Så her leker vi “Kaizer sover” om kveldene, når kattene endelig våger seg inn i stua. Han er ikke farlig bare man går vanlig, men man kan jo aldri være trygg. Plutselig våkner han fra sine søte valpedrømmer, og hopper ned på gulvet for å hilse på pus.

Jaja. I morgen drar vi på hyttetur til Kristiansand, så da blir kattene kvitt oss.

Ellers går Kaizer under kallenavnet Stinky om dagen. Han har nemlig fått forhuds-betennelse og stinker forhudsrens lang vei. For de som ikke vet det: forhudsrens lukter ikke renslig i det hele tatt. Det lukter gamle, mugne og brukte klær på søppeldynga.

Dum, dummere, Aina

Det er en kjennsgjerning at skoleelever blir dummere i løpet av sommerferien. Det gjelder i alle fall for meg. Når jeg begynner på skolen igjen etter en sommerferie har jeg glemt hvordan man skriver med blyant eller kulepenn, og mattemuskelen i hjernen er død.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med saken, og kjøpe et kryssordblad.

Etter noen kryssord kom jeg til et ord jeg ikke fikk helt til. Det sto “Har vi i hodet”, og bokstavene jeg hadde hittil var” nker”. Jeg manglet bare to bokstaver.

Og hvilket ord kom min geniale sommerferiehjerne på at det måtte være?

Rynker.

Rynker i hodet.

Har du hørt noe så tragisk?

Tanker er jo helt utenkelig å ha i hodet, liksom. Hvordan kunne jeg vite noe sånt? Alle med antydning til hjerne vet jo at mennesker tenker med rumpeballene. Hallooo.

Jeg har nok mange kryssord igjen å løse før jeg blir smart.

Bilderrr 2

Og her kommer noen bilder jeg tok nå nettopp. Planen var å okkupere barneskolen, men siden den var opptatt av noen fotballfyrer gikk vi til barnehagen i stedet.


Gal? Han? Neida.

[Les mer]

Bilderrr

Fordi jeg ikke har noe mer spennende å komme med akkurat nå.

Først noen veldig forsinkede bilder fra tiden på Tunge hundepensjonat. Jeg vet det er skuffende. Ingen bilder av hundene på pensjonatet, bare gamle “kjedelige” Kaizer. Jaja.


KlovneKaizer på elvetur.

[Les mer]

Forresten

Har jeg sagt at jeg kom inn på skolen jeg ville? Sosseskolen? Sosselinja? Wuhu.

I Sverige kjøpte jeg nye sko. Det trengtes. I dag skal jeg kjøpe nye bukser også. Jeg kan ikke huske sist gang jeg kjøpte klær. Tror det var i forfjor sommer…

Og kan noen svare meg på hvorfor jeg får 18 spamkommentarer i løpet av et halvt døgn?

Sånt noge he’kje dei i by’n…

Å være på Jæren er bare for sært.

Jeg går av hurtigruta, og vips, der står Trine og Zhenira.

Jeg bestiller togbillett på statsjonen, og vips, der står Wigdis og Sasha.

Men det verste er når jeg går av toget på Varhaug, og den første personen jeg ser er ei gammel klassevenninne jeg ikke har sett på to år. Så går jeg videre og ser minst fem personer jeg kjenner igjen i løpet av den fem minutter lange gåturen til mors hus.

Og jeg slutter aldri å bli overrasket over at alle snakker samme dialekten som meg her.

Hjemme igjen, igjen

Kaizer feiret hjemkomsten med å ri på armen min.

Så er det store spørsmålet om jeg skal blogge lang-og-kjedelig-oppsummeringsblogg fra turen, ramse opp noen idiotiske detaljer, eller bare drite i hele greia.